Tid for lunsj …

Man skulle kanskje tro at “småprat” i kantina og i lunsjpausen skulle være enkelt. Da prater man jo om alt mellom himmel og jord, de små, nære ting og morsomme hendelser som skjer. Høres dette så vanskelig ut? Er ikke dette helt enkel “hverdagsnorsk”? Det tror kanskje mange . Men dere som lærer språket – og jeg som lærer – vet at nettopp denne småpraten kan være noe av det mest utfordrende. Innbakt i denne småpraten ligger det nemlig veldig mye som ikke er så lett å forstå. Her er det mye intern humor, kulturelle referanser man ikke har, ekstra innslag av dialekt, utsagn med dobbel betydning, setninger som blir kuttet og ikke uttalt (fordi en morsmålsbruker intiutivt forstår fortsettelsen på setningen …), en del støy – og raske temaskifter. Alt dette gjør at det, når det er TID FOR LUNSJ, kan oppstå mange følelser og dilemma hos den som er i norskinnlæringsprosessen. Skal man le når de andre ler (selv om man ikke forstår)? Skal man forsøke å kaste seg med inn i samtalen selv om det går altfor fort og man føler at man ikke egentlig forstår alt som blir sagt? Skal man be om forklaring på hva de andre snakker om? Eller skal man sette seg litt for seg selv for å i det minste sitte i ro og fred? Hvordan lærer man seg egentlig denne småpraten? Er man alene om å føle at dette er vanskelig, eller deler man faktisk denne følelsen med et hav av andre mennesker der ute? Lytt gjerne til “Tid for lunsj” (nivå B2-C1) fra I samme båt! (skrevet av Cecilie Lønn).

Tid for lunsj

Hun har snart hatt stillingen i tre uker. Å få denne jobben har kostet krefter og mot, gråt og tenners gnissel. Aldri hadde hun trodd at det skulle være så vanskelig og så tidkrevende å skaffe seg en jobb hun tross alt er kompetent til og kan til fingerspissene. Hvorfor hadde hun ikke blitt innkalt til intervju før? Hvorfor responderte ikke arbeidsgivere raskere på hennes tiltalende CV og hennes omfattende erfaring? Den uendelig lange, kronglete veien mot det å få en relevant jobb i Norge står for henne som en gåte. Men omsider sitter hun nå «på den andre siden» – hun har en jobb der hun får brukt sin utdannelse. Endelig har hun en jobb som er på nivå med den jobben hun hadde før hun en het augustdag forlot hjemlandet – totalt uvitende om hva som ventet henne. Ville hun ha reist hvis hun hadde visst hvilke utfordringer som lå foran henne? Sannsynligvis ikke. Likevel er hun nå i dag – to år etter – sjeleglad for at hun grep sjansen da muligheten bød seg.

Grunnene til at hun dro, er sammensatte – og hun klarer ikke med én enkel setning å forklare for andre hvorfor hun er i Norge. I hjemlandet hadde hun «alt», eller i hvert fall det meste: familie, venner, leilighet, endt utdannelse, jobb – og kanskje også en karriere. Til tross for alt dette, hadde hun tvilt på sin egen framtid i hjemlandet. Hun hadde sett venner plutselig stå tomhendte, og dette skremte henne. Fra en dag til en annen kunne livet endres. Flere av vennene hennes balanserte på en skarp knivsegg. Lykke kunne snus til ulykke natten over. En lysende, spennende karriere kunne forvandles til et liv som butikkslave. Engstelse og uro lurte i folks blikk. Samfunnet led i økende grad under korrupsjon og bestikkelser, manglende lojalitet, drakamp, dytting, kiving og svik. Folk snakket mindre med hverandre og mer om hverandre. De ble mer mistroiske; de holdt godt på vesken sin og satte tydeligere grenser for «mitt og mine». Verden rundt henne vibrerte, dirret, som om den gjorde seg klar til kamp – men kamp mot hva? Hva ville komme? Hva ville skje? Den tilsynelatende tryggheten hun hadde i jobb, venner og familie føltes plutselig ikke lenger så trygg, til tross for at hun ikke helt klarte å sette fingeren på hvor utryggheten kom fra. Hva lå og ulmet under overflaten i hennes eget land? Hva var det som drev henne bort fra hennes barndoms jord? Hvordan kunne hun velge å forlate landet, kulturen og folket hun elsket?
Når folk i Norge spør henne hvorfor hun er i landet, vrir hun seg i stolen. Forstår de ikke hvor vanskelig det spørsmålet er? Det hele og fulle svaret har hun ikke selv. Hva ville folk tro hvis hun svarte: «Jeg dro fordi mitt folks øyne viste frykt»? Vil en nordmann forstå dette svaret? Selvfølgelig tenker nordmenn at hun har kommet hit fordi hun levde under fryktelige forhold i hjemlandet. De tenker at hun kun føler en enorm lettelse fordi hun nå kan bo i et land med fred og velferd. De glemmer visst at det finnes andre fredelige land i verden. De later til å overse at det ikke bare er morsomt å forlate alt som er kjent og kjært. Nordmenn framtrer som om deres vellykkede land representerer lykken på jord. Men hva vet de om å komme til kort og føle seg bortkommen på fremmed jord? Kanskje ikke så mye, tenker hun. Nå er imidlertid saken litt annerledes. Nå har hun endelig fått en jobb tilsvarende den hun hadde i hjemlandet. Et viktig skritt er tatt i riktig retning, men veien foran henne er fortsatt lang. Det merker hun, spesielt når det er tid for lunsj.
I pausene sitter hun alene med maten sin i en krok. De andre på kontoret går i følge ned til kantina, uten at hun forstår hvor de blir av og hvorfor de ikke kommer straks. Hun vet ikke om det er høflig å vente på dem og oppsøke dem, eller om hun bare skal spise raskt og effektivt, for å ikke bruke mer tid på lunsjen enn oppsatt tid. Denne følelsen av å ikke vite hva som er riktig, har forfulgt henne helt siden hun startet i jobben. Skal hun prate nå? Skal hun henge seg på gruppen, eller vil hun virke innpåsliten og uselvstendig da? Skal hun småprate med de andre, eller er det best at hun fokuserer effektivt på jobben? Hva forventes det av henne? Hvorfor blir de andre stående og småprate lavt i et kvarter uten å sitte på kontorstolen? Snakker de om private ting eller om jobb? Hva blir verdsatt og hva blir ikke verdsatt? Gjør hun de riktige tingene? Forstår de hva hun sier? Hvis noen snakker til henne, kommer hun til å forstå hva de sier?
Redselen for å ikke forstå sitter fast som en klo i henne hele tiden. På en måte synes hun det er rart og bemerkelsesverdig å sitte alene i lunsjen, men samtidig sparer det henne for frykten for å ikke forstå de andre. Likevel skulle hun nok heller ha ønsket at hun satt i den store gruppen med kollegaer. Hvorfor sitter hun her alene? Hvorfor sitter hun ikke sammen med dem? Nå virker det for dumt å ta med seg brettet over til dem. Hun har jo allerede satt seg ned. I et forsøk på å berolige seg selv, tenker hun at lunsjen går fort; de skal jo bare spise litt mat og deretter jobbe videre. Er lunsjen først og fremst en sosial foreteelse? Eller er det en rask pause for å få ny energi i kroppen til videre arbeid? Hun vet ikke, men hun blir sittende alene ved bordet.

Hun prøver å virke sikker og trygg, men jo mer hun prøver, jo mer utrygg føler hun seg. Hennes beste redskap er til enhver tid å forskanse seg bak smilet. Uansett hva folk sier til henne, forsøker hun å smile bredt og vennlig. Hun opplever at smilet kan kompensere for og dekke over mulige misforståelser. Smilet er avvæpnende. Følgelig smiler hun så mye hun kan. Hele tiden. Mot alle hun møter, uansett hvem de er. Hun smiler og smiler. Men selvsagt er det ikke glede hun føler. Hun er jo redd! I hjemlandet smilte hun ikke når hun var redd. Da ble øynene hennes fylt med frykt. Hun speilet den samme frykten hun kunne se hos sine venner, hos sin familie og sine landsmenn. Øynene reflekterte frykten; de viste redselen og de snakket lavmælt om den. Men her i Norge smiler hun. Noen ganger blir hun mer sliten av å smile enn av å jobbe. Når hun kommer hjem, føler hun at hun har jobbet dobbelt skift. Hun anstrenger seg hardt for å gjøre en god jobb på det nye stedet, samtidig som hun forsøker å forstå hva som egentlig skjer rundt henne. Hele tiden dreier det seg om det samme: Hun må unngå situasjoner hvor hun ikke forstår det som blir sagt. Hun må ikke havne i den situasjonen at hun blir svar skyldig og må tilkjennegi at hun ikke forstår et ord av samtalen rundt seg. Det å skulle forutse når denne typen samtale kan komme, er nervepirrende og energikrevende. Hun inngis med frykt ved tanken på at ordene som flyter rundt henne i luften, ikke skal gi mening. Det er utmattende å forsøke å unngå en viss type samtaler og manøvrere seg fram for å sikre at hun bare havner i de samtalene hvor hun føler seg trygg. Noen ganger føler hun seg sliten inn til margen. Hun føler at hun blir spist opp innvendig og at hun bruker enorme krefter. Det hele framtrer som absurd for henne, og ikke sjelden snakker hun strengt til seg selv. Ta deg sammen! Skjerp deg! Slapp av! Mens hun sier dette, kan hun noen ganger føle at hun er på sammenbruddets rand – og like fullt sitter hun på en stol og smiler bredt. Hva er det egentlig som skjer?

Istedenfor å være full av liv og energi, og boblende glad fordi hun har fått en god jobb i Norge, kommer hun hjem – sliten, mismodig og uten energi. Hun føler seg utakknemlig og blir følgelig irritert på seg selv. Det hjelper ikke det minste å være streng mot seg selv, men likevel er hun hard mot seg selv hele tiden. Hun snakker morskt til seg selv nå. Hun sier at hun burde ha sittet sammen med kollegaene på det andre bordet, ikke her alene i en krok for seg selv.

Nå ser en av kollegaene i hennes retning. Damen som sitter ved siden av henne på kontorplassen vinker lystig mot henne og gir henne et strålende smil. All denne vennligheten! Hun blir slått av den. Folks øyne er ikke fylt av frykt her. Øynene vitner om ro og tilfredshet. Noen ganger virker det som om de er opptatt av alle andre ting enn jobben. De er opptatt av å jogge rundt med musikk på øret, dra på hytta, gå på ski, delta på konserter og festivaler, kjøpe møbler på IKEA, reise på lange utenlandsreiser og komme solbrune tilbake, ta utdannelse ved siden av jobben, drikke øl og fortelle lykkelig og uanfektet om sine fadeser til kollegaene. De plystrer høyt i gangen selv om andre sitter fordypet i arbeidet sitt. De stopper opp og slår av en prat med kollegaer like utenfor sjefens kontor, fullstendig uanfektet og fryktløse. De ler høyt og uhemmet, slår av små vitser i ett sett og er i strålende humør. Og hun – hun sitter der og smiler, mot alt og alle, uten å få med seg poengene i de tilsynelatende morsomme vitsene som fortelles på hvert hjørne.

En av de mannlige kollegaene fra det andre bordet reiser seg plutselig og kommer gående imot henne. Han er høy, pen, høflig og vennlig. Selvfølgelig er han gift. Alle de hyggelige mennene er gift, og de har fantastiske koner. Hun har sett noen av dem. Søte, hyggelige, snille, arbeidsomme, aktive og sporty koner. Noen ganger kommer de innom for å levere ting som mennene deres har glemt. De høflige mennene kysser sine koner åpent foran alle og sier «vi ses klokka fire». Da skal familien samles til middag. I hjemlandet hennes sitter de fleste fortsatt på jobb på den tiden. De kan bare se langt etter å spise middag med familien klokka fire. Her er det annerledes. Når jobben er slutt, er den slutt. Noen ganger er sjefen den første som bryter opp. Helg er helg og fri er fri. «Jobben løper ikke fra deg, vet du», sier de humrende og drar av gårde på sine utrolige helgeutflukter. Alle som en er i topp humør. Nordmenn, tenker hun.

Nå kommer en av disse mot henne. Med et strålende smil ber han henne komme og sette seg sammen med dem. Selvsagt aksepterer hun. Hun setter seg midt iblant dem når de rydder plass til henne. De smiler mot henne og spør om det går bra. Hun svarer smilende «ja» – og det var det. Så går samtalen videre. Nå kommer det. Den store prøven. Hva snakker de om? Hva er temaet for den livlige samtalen rundt bordet? Hun tror de snakker om en tv-serie, men det kan like gjerne være en politisk debatt. Så endrer de tema. Uten at hun forstår når det skjedde, har de begynt å snakke om dyremishandling og eksperiment på dyr. Hun tror hun forstår at de fleste er enige om at dyrene må behandles bedre. Noen sier at de vil bli vegetarianere, uten at hun forstår hvorfor. Andre ler høyt. Noen forteller visstnok en vits, men hva er vitsen? Hvem fortalte den? Hele tiden smiler hun. Hun ønsker å si noe, men hva skal hun si? Hvordan skal hun klare å smette inn noen ord i denne samtalen som går helt over hodet på henne? Hva skal hun gjøre når de andre ler? Le sammen med dem av noe hun ikke aner hva er? Si høyt at hun ikke forstår hva som skjer, og be om en forklaring? Se ned i tallerkenen? Sjekke telefonen?

Men så merker hun at kvinnen som sitter rett ovenfor henne snakker til henne. Kvinnen lurer på hva hun skal gjøre til helgen og hva hun synes om jobben. Hun spør henne hvordan hjemlandet hennes er og hvilken utdannelse hun har. Da kjenner hun hvordan tungebåndet løsner. Dette mestrer hun. Hun kan si en hel masse! Hun forstår alt, eller nesten alt, av det kvinnen sier. Samtalen føles lett og ledig. Interessant og meningsfull. De prater. Og hun smiler litt mindre. Lettelsen farer gjennom kroppen hennes. Å snakke er jo ikke vanskelig! Hun vil snakke mer, men plutselig er lunsjen over. Hvordan alle plutselig har blitt enige om å gå fra bordet, har hun ikke fått med seg – men hun gjør naturligvis det de andre gjør. Pliktskyldig beveger hun seg bortover med brettet til rydd-selv-hjørnet og «Mora di jobber ikke her»-plakaten.

Etter lunsjen bruker hun beina opp trappene til fjerde etasje. Hun har vennet seg til å bruke apostlenes hester på jobb. De aller fleste bruker trappa istedenfor heisen. Et flertall av kollegaene farer rundt med skritteller festet i bukselinningen fordi de deltar i en konkurranse om hvem som går mest – og det å ta heisen regnes visst som en uting på denne arbeidsplassen. Samtalen med kollegaen surrer fortsatt i hodet hennes. Hun hadde likt den snakkesalige kvinnen og hennes åpne, utilslørte nysgjerrighet. I trappa på vei opp til kontorlandskapet hører hun kollegaenes latter og rolige småprat. Ikke noe stress. Vennlige flir og uskyldig, kollegial erting blant mennene og kvinnene. Alle som en er blide, og de virker så ubekymret og avslappet. Hun glir inn blant rygger, føtter, armer og hoder og blir med ett slått av følelsen: Her kan hun høre til. Her kan hun bli. Deretter formes en ny og forunderlig tanke i hodet hennes: Hva er det egentlig hun er så redd for?
 
Spørsmål til «Tid for lunsj»
Hvordan har jobbsøkerprosessen vært for kvinnen i teksten?
Hvorfor dro hun fra hjemlandet sitt?
Hvordan oppfattet hun andre folk rundt seg i hjemlandet?
Hva tror hun at nordmenn tenker om hennes avgjørelse om å forlate hjemlandet?
Les denne setningen fra teksten: «Men hva vet de om å komme til kort og føle seg bortkommen på fremmed jord?» Hvilken følelse uttrykkes her? a) Beundring b) Irritasjon c) Overraskelse
Hvorfor er veien framover fortsatt lang for henne? 7. Hvordan kommer usikkerheten hennes til uttrykk?
 
«Tid for lunsj» er hentet fra I samme båt! grunnbok (C1), skrevet av Cecilie Lønn. Her kan denne boka bestilles:
https://www.adlibris.com/no/sok?q=i+samme+b%C3%A5t