Grammatikk

Bøyning av regelrette verb (4 grupper) – Verbtidene – Verbformene – Bruken av verbtidene – Perfektum med å være eller å ha – Perfektum partisipp av sterke verb på –et – Passiv – Bruk av modale hjelpeverb – Skal – kommer til å – Bruk av hjelpeverbet å få – Å synes / å tro – Regelrett bøyning av substantiv – Uregelrett bøyning av substantiv – Bruk/ikke bruk av ubestemt artikkel ved substantiv – Bøyning av adjektiv – Dannelse av adjektiv – Man – ens – Adverb som binder setninger sammen – Ordstilling i setninger – Da og når – Lenger og lengre – Faktisk og egentlig – Flere og mer – De fleste og det meste – Å være enig i/med/om – All / alt – Alle / hele – Helt / hel – Mengdeord – Litt / lite – Forskjellig – annerledes – Både – og / Enten – eller / Verken – eller – Også / ikke heller –

Bøyning av regelrette verb

Det finnes fire grupper regelrette verb. Disse fire gruppene har ulike endelser:

Verbtidene

* Infinitiv er egentlig ikke en verbtid, men vi tar med infintiv her for oversiktens skyld.

Verbformene

Bruken av verbtidene

Presens brukes … (jeg danser)

1. om noe som skjer her og nå: Jeg sitter her og leser i en bok.
2. om noe som vanligvis skjer, eller som gjentar seg regelmessig: Bussen kommer for sent hver morgen.
3. om noe som er tidløst / som ikke er tidsbestemt: Kristiansand ligger i Sør-Norge.
4. om framtid: Snart er det jul.
5. i historisk presens: Krigen varer i to år, og mange liv går tapt. (Historisk presens brukes gjerne for å gjøre historier og fortellinger mer levende, aktuelle og nærværende.)

Preteritum brukes … (jeg danset)

1. om handlinger i fortid som er avsluttede: Han bodde her da han var liten.
2. om handlinger i fortid ved bestemt tid: Han flyttet herfra i fjor. / Han kom for to timer siden. (Obs. Preteritum brukes ofte ved adverbene for … siden.)
3. for å understreke noe i nåtiden: Du var så fin! (Dette er her og nå.) / Maten var god. (Dette blir sagt mens man sitter og spiser.) / Dette var gøy. (Dette sier man mens man opplever det.)
4. for å uttrykke noe hypotetisk: Hvis jeg var deg, ville jeg ha solgt huset med en gang. / Selv om du ga meg en million kroner, ble jeg ikke med.
5. for å være høflig: Kunne jeg låne telefonen? (Dette blir sagt av en person her og nå.) / Jeg lurte på om dere hadde flere bukser på tilbud igjen?

Perfektum brukes … (jeg har danset)

1. om handlinger som er avsluttet og ubestemte (ikke bundet til bestemt tidspunkt): Han har vært i Europa.
2. om handlinger som nettopp er avsluttet: Jeg har ventet på deg i tjue minutter (og nå kom du for ett minutt siden).
3. om handlinger som er påbegynt i fortiden, og som fremdeles fortsetter: De har bodd i Oslo i to år nå (og de bor der fortsatt). / De har bodd her siden 1990. (Perfektum brukes med adverbet siden.)
4. om framtid: Når jeg har spist opp maten min, går jeg ut en tur.
5. sammen med å være som hjelpeverb; dette gjelder spesielt ved verb som uttrykker forandring, overgang eller bevegelse: Timen er begynt. Vi er flyttet. Han er kommet.

 Liste over bruk av preteritum og perfektum

Preteritum setter selve hendelsen i fokus, mens perfektum ikke setter selve hendelsen i fokus, men hva som blir virkningen av hendelsen, og hva hendelsen betyr for nåtiden.

Pluskvamperfektum brukes … (jeg hadde danset)

1. for å betegne en handling som er avsluttet før en annen handling i fortiden: Krigen hadde vart i fem år da freden endelig kom. / Anna hadde brukket armen da Jon fant henne. (Her ligger den førstnevnte hendelsen lenger tilbake i tid enn den sistnevnte. Den handlingen som ligger lengst tilbake i tid, uttrykkes med pluskvamperfektum. Den andre setningen står i preteritum.)

2. for å betegne tenkte tilfeller og det som kunne ha skjedd (men som ikke skjedde): Hvis du hadde spurt, så ville jeg ha fortalt deg det (men du spurte ikke).

1. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør danse)

1. for å uttrykke framtid: Skal du bli med på festen? (NB: Framtid kan også uttrykkes gjennom kommer til å + infinitiv: Hun kommer til å si nei når han spør henne.)
2. ved personer bruker vi ofte skal: Skal dere alle sammen gå i teateret? Når skal dere sette i gang et nytt kurs?
3. hvis subjektet ikke er en person, brukes ofte vil: Demonstrantenes aksjoner vil få alvorlige følger. (Ikke skriv dette: Demonstrantenes aksjoner skal få alvorlige følger.)

2. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør ha danset)

1. om en handling som vil bli avsluttet en gang i framtiden: Jeg skal ha snakket med henne om dette før hun flytter til Bergen.  
2. om en handling som vil bli avsluttet innen et gitt tidspunkt: Dere må ha avsluttet eksamen innen klokka 14.00.
3. om en handling som angivelig skal ha skjedd (men som man ikke har fått bekreftet eller vet sikkert om har skjedd): Det skal ha skjedd en ulykke i sentrum. 

1. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde danse)

1. som fortidsfuturum for å uttrykke hvordan vi så framtiden for oss en gang i fortiden: Jeg skulle kjøpe en ny leilighet i fjor, men så mistet jeg jobben. (Det skjedde ikke likevel.)
2. sammen med preteritum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i nåtid: Vant jeg i lotto nå, skulle jeg gi pengene til en god sak.
3. for å uttrykke betingelser i framtid: Skulle du komme på festen, får du møte mange hyggelige mennesker.
4. for å gi råd og anbefalinger: Du skulle gå oftere til tannlegen. 

Både 1. og 2. kondisjonalis uttrykker at en verbhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd.

2. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde ha danset)

1. sammen med pluskvamperfektum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i fortid: Hadde jeg vært en ung og vakker kvinne, ville jeg ha funnet meg en ung og vakker mann.
2. om en handling som var planlagt, men som ikke ble realisert: Jeg skulle ha betalt de regningene for lenge siden. 

Legg merke til at verbet ha i 2. kondisjonalis noen ganger forsvinner: Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg (ha) begynt å studere igjen. (Det er ingen betydningsforskjell på om man sier ville jeg ha begynt eller ville jeg begynt – men den sistnevnte formen er litt mer muntlig.)

Perfektum med å være eller å ha?

Hun er kommet og Hun har kommet er riktige setninger.

Man kan bruke å være i perfektum ved bevegelsesverb og overgangsverb. Det er en liten forskjell mellom uttrykksmåtene:

Hun har kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på selve verbhandlingen å komme.)

Hun er kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på resultatet av verbhandlingen hun er her.)

Partisipper av sterke verb på –et

Partisipper av sterke verb på –et bøyes som adjektiv som ender på –en (samme som en gammel – den gamle):

Passiv

Norsk har to måter å uttrykke passiv på:

1. Ved hjelp av å bli / å være + perfektum partisipp av verbet.
2. Med såkalt s-form: kjøres.

Slik bøyes verbene i passiv i de ulike verbtidene:

Som en grunnleggende regel kan man si at passiv med å være uttrykker en avsluttet handling, mens passiv med å bli uttrykker en uavsluttet handling:

Dørene er stengt. (Det har skjedd; handlingen er avsluttet.)

Dørene blir stengt. (Det skjer nå, og det uttrykker en uavsluttet handling.)

S-formen uttrykker en uavsluttet handling: Dørene stenges. (Det skjer nå, og det uttrykker en uavsluttet handling.)

S-formen kan også uttrykke en handling som skjer regelmessig eller i framtiden: Maten spises hver dag klokka 12 (regelmessig handling). / Dronningen hentes på flyplassen klokka 20 (framtidig handling).

(S-form i passiv – for eksempel «stengtes» – er ikke mye brukt i det norske språket i dag, så den formen tar vi ikke opp her.) 

Bruk av modale hjelpeverb

Modale hjelpeverb som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er: å kunne, å måtte, å burde, å skulle og å ville. Her følger en oversikt over den viktigste bruken av de modale hjelpeverbene:

Ofte blir å skulle brukt feil, der det er riktig å bruke å ville. Som to hovedregler om forskjellen på bruken av disse verbene, kan vi si:

Skal – kommer til å

Skal + infinitiv bruker vi om framtid når vi kan planlegge eller bestemme over handlingen: Jeg skal reise til Frankrike til sommeren.

Kommer til å + infinitiv kan vi bruke om tilstander som vi ikke kan bestemme over: Denne boka kommer til å selge veldig mye.

(Her kan vi normalt ikke si: Denne boka skal selge veldig mye. Vi kan ikke planlegge og bestemme at en bok skal selge mye.)

Bruk av verbet å få

1. Få som hovedverb i setningen: I går fikk de kake.
2. Få som hjelpeverb kan brukes på flere måter: 

Få + infinitiv:

a)     Dere får gjøre alt jeg ber dere om. (= Dere må gjøre alt jeg ber om.)

b)    Får jeg ta med meg denne hjem? (= Kan jeg ta med meg denne hjem? / Får jeg lov til å ta med meg denne hjem?)

Ofte må man høre på måten det blir sagt på om hjelpeverbet få uttrykker noe man må gjøre, eller noe man får lov til å gjøre. 

Få + perfektum partisipp:

c) Jeg får ikke sovet når naboene krangler om natta. (= Jeg klarer ikke / får ikke til å sove når naboene krangler om natta.)

d) Jeg fikk ikke kjøpt det jeg skulle i byen. (= Jeg hadde ikke muligheten til å kjøpe det jeg skulle i byen.)

Å synes – å tro

Å synes betyr å mene, å ha inntrykk av:

1. Jeg synes du er fin i dag.

2. Han synes filmen var god.

Noen uttrykk med å synes:

1. Jeg synes synd på henne. (Jeg føler empati for henne.)

2. Jeg synes jeg ser det! (Ironisk utsagn som brukes når vi ikke helt tror på det som blir sagt.)

Vi kan ikke bruke å synes om framtiden, for vi vet ikke hva vi synes om det som skal komme.[1] Vi kan bare tro noe om framtiden: Jeg tror det blir fint vær i morgen. 

Å tro betyr å være nesten sikker på; å føle seg sikker på:

1. Jeg tror du kommer til å være fin på festen.

2. Jeg tror på Gud.

Regelrett substantivbøyning

Her følger oversikt over de regelrette substantivbøyningsformene som kan være vanskeligst å huske.

* Det er også mulig å si: et teater – teatret – teatre – teatra, men vi velger her den formen vi mener er enklest å huske og enklest å skille fra andre substantiv som slutter på –er (om personer).

** Legg merke til bortfall av -e i flertall: møbler, møblene (ikke møbeler, møbelene).

*** Selv om disse substantivene har flere stavelser, blir entall og flertall i ubestemt form lik. Dette er fordi den siste delen av ordet (-legg, –bud, –mål, –hus) er egne ord (med én stavelse) som bøyes likt i entall og flertall, ubestemt form.

**** Her kan substantivene få –er i ubestemt form flertall (-vju og –tor er ikke ord som bøyes likt i entall og flertall, ubestemt form).

Liste over de vanligste uregelrette substantivene

Liste over når du bruker/ikke bruker ubestemt artikkel ved substantiv 

Adjektivbøyning

Bøyning av regelrette adjektiv

Bøyning av adjektiv i bestemt form

Gradbøying av adjektivet 

Vi kan bøye de fleste adjektiv i positiv, komparativ og superlativ. Dette gjør vi for å sammenligne.

Dannelse av adjektiv

Å lage adjektiv av verb og substantiv

Vi kan lage adjektiv av verb og substantiv ved å legge en endelse til ordet. Her følger en oversikt over hvordan adjektiv dannes (hvilke endelser adjektivene har). På nettsiden kan du se en liste over alle adjektivene/partisippene som forekommer i Opp og fram! grunnbok.

Man – ens

Når vi uttaler oss om mennesker generelt, uten å tenke på bestemte personer, kan vi bruke man eller en.

Både man og en kan brukes som subjekt:

Når man/en er sliten, er det godt å legge seg og hvile litt.

Man kan bare brukes som subjekt. En kan også brukes som objekt:

Man bør ikke høre på alt det folk sier til en.

Eieformen av en er ens: Det er fint når ens egne barn gjør det godt på skolen. (Man har ingen eieform.)

Adverb som binder setninger sammen

Disse adverbene kan binde setninger sammen. Adverbene forteller noe om forholdet mellom setningene.

Så (tid): Først spiste de middag. Så spiste de kake. (Her: så = etterpå.)

Derfor (årsak, grunn): Han var syk. Derfor gikk han ikke på jobb.

Likevel (motsetning): Han var syk. Likevel gikk han på jobb.

Dessuten (ekstra, pluss): Hun følte seg kvalm. Dessuten hadde hun feber.

Konjunksjoner, subjunksjoner og adverb

Ordstilling i setninger. Liste over konjunksjoner, subjunksjoner og adverb.

Denne oversikten kan brukes til å lære mer om hvilke ord som innleder helsetninger, og hvilke ord som innleder leddsetninger. Norsk er et språk med mange faste regler for hvilken rekkefølge ordene kan komme i. (Hvis ordene kommer i feil rekkefølge, kan man misforstå det som blir sagt.) Denne lista er ikke komplett, men her presenteres de vanligste konjunksjonene, subjunksjonene og adverbene.

Ordene som står med fete typer i denne tabellen er ord som kan ha ulik grammatikalsk funksjon.

Da og når

Da og når forteller noe om tid.

Da bruker vi om noe som allerede har skjedd (om fortid).

Når bruker vi om noe som kan skje i framtiden, og om noe som gjentar seg ofte (både i nåtiden og fortiden): Når jeg spiste frokost før i tiden, tok jeg meg alltid god tid. (Å spise frokost var en vane, noe som gjentok seg.) Men: Da han kom inn døra den spesielle dagen, satt jeg og spiste frokost.

Lenger og lengre

Lang – lengre – lengst er et adjektiv med uregelrett gradbøyning:

Broren hennes er ti centimeter lengre enn henne. 

Langt – lenger – lengst er adverb med uregelrett gradbøyning:

Kan du stille deg litt lenger bak? 

Lenge – lenger – lengst er adverb med regelrett gradbøyning:

Jeg vil ikke være her lenger.

Faktisk og egentlig

Faktisk og egentlig betyr ofte det samme: virkelig. Det kan være vanskelig å se forskjellen på disse to ordene, ettersom de nesten betyr det samme. Men det finnes en liten forskjell. Når vi bruker ordet egentlig, ligger det et lite «men» under i setningen. Når vi bruker faktisk, slår vi fast at noe er «helt sant» i større grad enn når vi bruker egentlig. 

Også – ikke heller

A: Jeg liker snø.

B: Jeg liker også snø.

C: Jeg liker ikke snø.

D: Ikke jeg heller. / Jeg liker heller ikke snø. (Feil: Ikke jeg også. / * Jeg liker også ikke snø.) 

A: Jeg liker ingen av filmene.

B: Jeg liker heller ingen av filmene. (Feil: Jeg liker også ingen av disse filmene.)

Regel: Vi kan ikke bruke også i en benektende setning.