Grammatikk

Bøyning av regelrette verb (4 grupper) – Verbtidene – Verbformene – Bruken av verbtidene – Perfektum med å være eller å ha – Perfektum partisipp av sterke verb på –et – Passiv – Bruk av modale hjelpeverb – Skal – kommer til å – Bruk av hjelpeverbet å få – Å synes / å tro – Regelrett bøyning av substantiv – Uregelrett bøyning av substantiv – Bruk/ikke bruk av ubestemt artikkel ved substantiv – Bøyning av adjektiv – Dannelse av adjektiv – Man – ens – Adverb som binder setninger sammen – Ordstilling i setninger – Da og når – Lenger og lengre – Faktisk og egentlig – Flere og mer – De fleste og det meste – Å være enig i/med/om – All / alt – Alle / hele – Helt / hel – Mengdeord – Litt / lite – Forskjellig – annerledes – Både – og / Enten – eller / Verken – eller – Også / ikke heller –

Bøyning av regelrette verb

Det finnes fire grupper regelrette verb. Disse fire gruppene har ulike endelser:

	infinitiv	presens	preteritum	perfektum
Gruppe 1	å kaste	kaster	kastet	har kastet
Gruppe 2	å lese	leser	leste	har lest
Gruppe 3	å leve	lever	levde	har levd
Gruppe 4	å bo	bor	bodde	har bodd

Verbtidene

infinitiv*	å kjøpe
presens	kjøper
preteritum	kjøpte
perfektum	har kjøpt
pluskvamperfektum	hadde kjøpt
1. futurum	skal / vil / bør / må / kan kjøpe
2. futurum	skal / vil / kan / bør / må ha kjøpt
1. kondisjonalis	skulle / ville / kunne / burde / måtte kjøpe
2. kondisjonalis	skulle / ville / kunne / burde / måtte ha kjøpt

* Infinitiv er egentlig ikke en verbtid, men vi tar med infintiv her for oversiktens skyld.

Verbformene

infinitiv	å danse
presens partisipp	dansende
perfektum partisipp	danset
imperativ	dans!

Bruken av verbtidene

Presens brukes … (jeg danser)

1. om noe som skjer her og nå: Jeg sitter her og leser i en bok.
2. om noe som vanligvis skjer, eller som gjentar seg regelmessig: Bussen kommer for sent hver morgen.
3. om noe som er tidløst / som ikke er tidsbestemt: Kristiansand ligger i Sør-Norge.
4. om framtid: Snart er det jul.
5. i historisk presens: Krigen varer i to år, og mange liv går tapt. (Historisk presens brukes gjerne for å gjøre historier og fortellinger mer levende, aktuelle og nærværende.)

Preteritum brukes … (jeg danset)

1. om handlinger i fortid som er avsluttede: Han bodde her da han var liten.
2. om handlinger i fortid ved bestemt tid: Han flyttet herfra i fjor. / Han kom for to timer siden. (Obs. Preteritum brukes ofte ved adverbene for … siden.)
3. for å understreke noe i nåtiden: Du var så fin! (Dette er her og nå.) / Maten var god. (Dette blir sagt mens man sitter og spiser.) / Dette var gøy. (Dette sier man mens man opplever det.)
4. for å uttrykke noe hypotetisk: Hvis jeg var deg, ville jeg ha solgt huset med en gang. / Selv om du ga meg en million kroner, ble jeg ikke med.
5. for å være høflig: Kunne jeg låne telefonen? (Dette blir sagt av en person her og nå.) / Jeg lurte på om dere hadde flere bukser på tilbud igjen?

Perfektum brukes … (jeg har danset)

1. om handlinger som er avsluttet og ubestemte (ikke bundet til bestemt tidspunkt): Han har vært i Europa.
2. om handlinger som nettopp er avsluttet: Jeg har ventet på deg i tjue minutter (og nå kom du for ett minutt siden).
3. om handlinger som er påbegynt i fortiden, og som fremdeles fortsetter: De har bodd i Oslo i to år nå (og de bor der fortsatt). / De har bodd her siden 1990. (Perfektum brukes med adverbet siden.)
4. om framtid: Når jeg har spist opp maten min, går jeg ut en tur.
5. sammen med å være som hjelpeverb; dette gjelder spesielt ved verb som uttrykker forandring, overgang eller bevegelse: Timen er begynt. Vi er flyttet. Han er kommet.

 Liste over bruk av preteritum og perfektum

Preteritum brukes:			Perfektum brukes:
For å fortelle om noe som begynte i fortiden og som er avsluttet.	Han bodde her i fire år.		For å fortelle om noe som begynte i fortiden og som fremdeles varer.	Han har bodd her i fire år.
Avsluttet handling ved bestemt tid; man er opptatt av selve verbhandlingen og tidspunktet.	Han flyttet i juli i fjor.		Avsluttet handling ved ubestemt tid; man er mer opptatt   av virkningen av det som skjedde, ikke når det skjedde.	Har du vært i Afrika?
Preteritum brukes:			Perfektum brukes:
Ved for … siden.	Han flyttet for to år siden.		Ved adverbet siden.	Han har bodd her siden 1990.
Når noe er avsluttet.	Jeg ventet på deg i tjue minutter (men nå venter jeg ikke lenger, ventingen er avsluttet).		Når noe nettopp er avsluttet.	Nå har jeg ventet på deg i tjue minutter (og nå har du nettopp kommet).
Avsluttet handling ved bestemt tid.	Det skjedde mange ulykker i fjor.Jeg spiste for mye i forrige uke. Jeg så mye på tv i forrige måned.		Om en nåtidig tilstand som inkluderer både nåtiden og fortiden.	I vår tid har det skjedd mange ulykker. I denne uka har jeg spist for mye. I det siste har jeg sett mye på tv.
For å uttrykke hypotetiske, ikke-virkelige utsagn og   urealistiske ønsker.	Hvis jeg var deg, ville jeg kjøpt huset. Bare jeg hadde en million, så ville jeg hjelpe deg.		Om framtid.	Når vi har spist opp maten, kan vi gå ut.Etter at vi har gjort oppgavene, kan vi se på tv.

Preteritum setter selve hendelsen i fokus, mens perfektum ikke setter selve hendelsen i fokus, men hva som blir virkningen av hendelsen, og hva hendelsen betyr for nåtiden.

Pluskvamperfektum brukes … (jeg hadde danset)

1. for å betegne en handling som er avsluttet før en annen handling i fortiden: Krigen hadde vart i fem år da freden endelig kom. / Anna hadde brukket armen da Jon fant henne. (Her ligger den førstnevnte hendelsen lenger tilbake i tid enn den sistnevnte. Den handlingen som ligger lengst tilbake i tid, uttrykkes med pluskvamperfektum. Den andre setningen står i preteritum.)

2. for å betegne tenkte tilfeller og det som kunne ha skjedd (men som ikke skjedde): Hvis du hadde spurt, så ville jeg ha fortalt deg det (men du spurte ikke).

1. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør danse)

1. for å uttrykke framtid: Skal du bli med på festen? (NB: Framtid kan også uttrykkes gjennom kommer til å + infinitiv: Hun kommer til å si nei når han spør henne.)
2. ved personer bruker vi ofte skal: Skal dere alle sammen gå i teateret? Når skal dere sette i gang et nytt kurs?
3. hvis subjektet ikke er en person, brukes ofte vil: Demonstrantenes aksjoner vil få alvorlige følger. (Ikke skriv dette: Demonstrantenes aksjoner skal få alvorlige følger.)

2. futurum brukes … (jeg skal / vil / må / kan / bør ha danset)

1. om en handling som vil bli avsluttet en gang i framtiden: Jeg skal ha snakket med henne om dette før hun flytter til Bergen.  
2. om en handling som vil bli avsluttet innen et gitt tidspunkt: Dere må ha avsluttet eksamen innen klokka 14.00.
3. om en handling som angivelig skal ha skjedd (men som man ikke har fått bekreftet eller vet sikkert om har skjedd): Det skal ha skjedd en ulykke i sentrum. 

1. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde danse)

1. som fortidsfuturum for å uttrykke hvordan vi så framtiden for oss en gang i fortiden: Jeg skulle kjøpe en ny leilighet i fjor, men så mistet jeg jobben. (Det skjedde ikke likevel.)
2. sammen med preteritum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i nåtid: Vant jeg i lotto nå, skulle jeg gi pengene til en god sak.
3. for å uttrykke betingelser i framtid: Skulle du komme på festen, får du møte mange hyggelige mennesker.
4. for å gi råd og anbefalinger: Du skulle gå oftere til tannlegen. 

Både 1. og 2. kondisjonalis uttrykker at en verbhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd.

2. kondisjonalis brukes … (jeg skulle / ville / måtte / kunne / burde ha danset)

1. sammen med pluskvamperfektum for å uttrykke ikke-virkelige betingelser i fortid: Hadde jeg vært en ung og vakker kvinne, ville jeg ha funnet meg en ung og vakker mann.
2. om en handling som var planlagt, men som ikke ble realisert: Jeg skulle ha betalt de regningene for lenge siden. 

Legg merke til at verbet ha i 2. kondisjonalis noen ganger forsvinner: Hvis jeg hadde vært deg, ville jeg (ha) begynt å studere igjen. (Det er ingen betydningsforskjell på om man sier ville jeg ha begynt eller ville jeg begynt – men den sistnevnte formen er litt mer muntlig.)

Perfektum med å være eller å ha?

Hun er kommet og Hun har kommet er riktige setninger.

Man kan bruke å være i perfektum ved bevegelsesverb og overgangsverb. Det er en liten forskjell mellom uttrykksmåtene:

Hun har kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på selve verbhandlingen å komme.)

Hun er kommet. (Denne setningen fokuserer litt mer på resultatet av verbhandlingen hun er her.)

Partisipper av sterke verb på –et

Partisipper av sterke verb på –et bøyes som adjektiv som ender på –en (samme som en gammel – den gamle):

PARTISIPPER AV STERKE VERB PÅ -ET	BESTEMT FORM ENTALL OG FLERTALL
en brukket fot	den brukne foten
en revet lapp	den revne lappen
en fordrukket mann	den fordrukne mannen
en fordrevet flyktning	den fordrevne flyktningen
en frosset kylling	den frosne kyllingen
en skrevet regel	den skrevne regelen
en forkommen katt	den forkomne katten
et sprukket speil	det sprukne speilet

Passiv

Norsk har to måter å uttrykke passiv på:

1. Ved hjelp av å bli / å være + perfektum partisipp av verbet.
2. Med såkalt s-form: kjøres.

Slik bøyes verbene i passiv i de ulike verbtidene:

Infinitiv:	å bli spist / å være spist / spises
Presens:	blir spist / er spist / spises
Preteritum:	ble spist / var spist
Perfektum:	har blitt spist / er blitt spist
Pluskvamperfektum:	hadde blitt kastet / hadde vært kastet
1. futurum:	vil/skal bli kastet / vil/skal være kastet
2. futurum:	vil/skal ha blitt kastet / vil / skal ha vært kastet
1. kondisjonalis:	ville/skulle bli kastet / ville / skulle være kastet
2. kondisjonalis:	ville/skulle ha blitt kastet / ville/skulle ha vært kastet

Som en grunnleggende regel kan man si at passiv med å være uttrykker en avsluttet handling, mens passiv med å bli uttrykker en uavsluttet handling:

Dørene er stengt. (Det har skjedd; handlingen er avsluttet.)

Dørene blir stengt. (Det skjer nå, og det uttrykker en uavsluttet handling.)

S-formen uttrykker en uavsluttet handling: Dørene stenges. (Det skjer nå, og det uttrykker en uavsluttet handling.)

S-formen kan også uttrykke en handling som skjer regelmessig eller i framtiden: Maten spises hver dag klokka 12 (regelmessig handling). / Dronningen hentes på flyplassen klokka 20 (framtidig handling).

(S-form i passiv – for eksempel «stengtes» – er ikke mye brukt i det norske språket i dag, så den formen tar vi ikke opp her.) 

Bruk av modale hjelpeverb

Modale hjelpeverb som står sammen et annet verb, forteller noe om hvordan subjektet i setningen forholder seg til det som gjøres (hovedverbet). Modale hjelpeverb på norsk er: å kunne, å måtte, å burde, å skulle og å ville. Her følger en oversikt over den viktigste bruken av de modale hjelpeverbene:

å kunne	å vite hvordan man skal gjøre noe: Dette kan du godt!å ha mulighet til å gjøre noe: Du kan komme, men du må ikke.
å måtte	å være nødt til å gjøre noe, det er nødvendig: Du må gjøre dette, hvis ikke mister du jobben.
å burde	det er bra for deg å gjøre noe: Du burde ta tran.
å skulle	brukes om framtiden og om noe man har bestemt seg for å gjøre: Jeg skal studere til neste år.
å ville	brukes om noe man har lyst til å gjøre: Vil du bli med meg?brukes om framtiden: Jeg vil studere til neste år.

Ofte blir å skulle brukt feil, der det er riktig å bruke å ville. Som to hovedregler om forskjellen på bruken av disse verbene, kan vi si:

å skulle	brukes som oftest når det er noe som er bestemt eller planlagt: Vi skal studere økonomi.det ligger en vilje bak det som skal skje: Jeg skal slanke meg fra og med neste mandag.når vi lover noe skal skje i framtiden: Jeg skal lese mer framover ved personer: Skal vi ikke bli med inn til dere?
å ville	hvis subjektet ikke er en person: Det vil kanskje bli annerledes i framtiden. (Ikke skriv: Det skal kanskje bli annerledes i framtiden.)

Skal – kommer til å

Skal + infinitiv bruker vi om framtid når vi kan planlegge eller bestemme over handlingen: Jeg skal reise til Frankrike til sommeren.

Kommer til å + infinitiv kan vi bruke om tilstander som vi ikke kan bestemme over: Denne boka kommer til å selge veldig mye.

(Her kan vi normalt ikke si: Denne boka skal selge veldig mye. Vi kan ikke planlegge og bestemme at en bok skal selge mye.)

Bruk av verbet å få

1. Få som hovedverb i setningen: I går fikk de kake.
2. Få som hjelpeverb kan brukes på flere måter: 

Få + infinitiv:

a)     Dere får gjøre alt jeg ber dere om. (= Dere må gjøre alt jeg ber om.)

b)    Får jeg ta med meg denne hjem? (= Kan jeg ta med meg denne hjem? / Får jeg lov til å ta med meg denne hjem?)

Ofte må man høre på måten det blir sagt på om hjelpeverbet få uttrykker noe man må gjøre, eller noe man får lov til å gjøre. 

Få + perfektum partisipp:

c) Jeg får ikke sovet når naboene krangler om natta. (= Jeg klarer ikke / får ikke til å sove når naboene krangler om natta.)

d) Jeg fikk ikke kjøpt det jeg skulle i byen. (= Jeg hadde ikke muligheten til å kjøpe det jeg skulle i byen.)

Å synes – å tro

Å synes betyr å mene, å ha inntrykk av:

1. Jeg synes du er fin i dag.

2. Han synes filmen var god.

Noen uttrykk med å synes:

1. Jeg synes synd på henne. (Jeg føler empati for henne.)

2. Jeg synes jeg ser det! (Ironisk utsagn som brukes når vi ikke helt tror på det som blir sagt.)

Vi kan ikke bruke å synes om framtiden, for vi vet ikke hva vi synes om det som skal komme.[1] Vi kan bare tro noe om framtiden: Jeg tror det blir fint vær i morgen. 

Å tro betyr å være nesten sikker på; å føle seg sikker på:

1. Jeg tror du kommer til å være fin på festen.

2. Jeg tror på Gud.

---

Regelrett substantivbøyning

Her følger oversikt over de regelrette substantivbøyningsformene som kan være vanskeligst å huske.

UBESTEMT FORM ENTALL	BESTEMT FORM ENTALL	UBESTEMT FORM FLERTALL	BESTEMT FORM FLERTALL	REGLER REGELRETTE SUBSTANTIV
en tegner	tegneren	tegnere	tegnerne	(m) som slutter på –er (mest personer)
en arbeider	arbeideren	arbeidere	arbeiderne
en tekniker	teknikeren	teknikere	teknikerne
et teater	teateret	teatre	teatrene	(f, m, n) som slutter på –er (ikke personer)*
et register	registeret	registre	registrene
et orkester	orkesteret	orkestre	orkestrene
et møbel	møbelet	møbler	møblene	(f, m, n) som slutter på –el**
en muskel	muskelen	muskler	musklene
et hjerte	hjertet	hjerter	hjertene	(n) uten kortform i ubest. f.   flert.
et møte	møtet	møter	møtene
et yrke	yrket	yrker	yrkene
et hus	huset	hus	husene	(n) med én stavelse
et bord	bordet	bord	bordene
et innlegg	innlegget	innlegg	innleggene	(n) med lik form i ubest. f.   ent. og flert. (selv om det er flere stavelser)***
et tilbud	tilbudet	tilbud	tilbudene
et spørsmål	spørsmålet	spørsmål	spørsmålene
et sykehus	sykehuset	sykehus	sykehusene
et intervju	intervjuet	intervju/intervjuer	intervjuene	(n) med to former i ubest. f.   flert.****
et kontor	kontoret	kontor/kontorer	kontorene

* Det er også mulig å si: et teater – teatret – teatre – teatra, men vi velger her den formen vi mener er enklest å huske og enklest å skille fra andre substantiv som slutter på –er (om personer).

** Legg merke til bortfall av -e i flertall: møbler, møblene (ikke møbeler, møbelene).

*** Selv om disse substantivene har flere stavelser, blir entall og flertall i ubestemt form lik. Dette er fordi den siste delen av ordet (-legg, –bud, –mål, –hus) er egne ord (med én stavelse) som bøyes likt i entall og flertall, ubestemt form.

**** Her kan substantivene få –er i ubestemt form flertall (-vju og –tor er ikke ord som bøyes likt i entall og flertall, ubestemt form).

Liste over de vanligste uregelrette substantivene

bok (m/f)	boken/boken	bøker	Bøkene
bonde (m)	bonden	bønder	bøndene
bror (m)	broren	brødre	brødrene
datter (m/f)	datteren/dattera	døtre	døtrene
far (m)	faren	fedre	fedrene
fot (m)	foten	føtter	føttene
glo (m/f)	gloen/gloa	glør	glørne
hånd (m/f)	hånden/hånda	hender	hendene
håndkle (n)	håndkleet	håndklær	håndklærne
klo (m/f)	kloen/kloa	klør	klørne
kne (n)	kneet	knær	knærne
ku (m/f)	kuen/kua	kyr	kyrne
mann (m)	mannen	menn	mennene
mor (m/f)	moren/mora	mødre	mødrene
natt (m/f)	natten/natta	netter	nettene
stang (m/f)	stangen/stanga	stenger	stengene
strand (m/f)	stranden/stranda	strender	strendene
søster (m/f)	søsteren/søstera	søstre	søstrene
tang (m/f)	tangen/tanga	tenger	tengene
tann (m/f)	tannen/tanna	tenner	tennene
tre (n)	treet	trær	trærne
tå (m/f)	tåen/tåa	tær	tærne
øye (n)	øyet	øyne	øynene

Liste over når du bruker/ikke bruker ubestemt artikkel ved substantiv 

Ubest. form av substantiv med artikkel		Bestemt form / Ubest. form av substantiv uten artikkel
Når man introduserer noe ukjent.	Norge har et kaldt klima.De har et stort hus.	Når substantivet refererer til noe som er kjent (uten artikkel men med substantivet i bestemt form)	Jeg har vondt i hodet.Likte du middagen?
Når man forteller om et bestemt eksemplar.	Jeg har en onkel som er bussjåfør.Jeg kjøpte en genser på Oslo City.	Når substantivet er tett knyttet til verbet.	Vi spiser middag klokka   fire.Han kjører bil til jobb.
Når vi forteller om et eller annet eksemplar.	Jeg møtte en lærer i korridoren.Jeg savner en kjæreste.	Når substantivet viser til noe uttellelig, slik som f.eks. mengde.	De spiste grøt.Norge har olje.
Når substantivet forteller noe hvordan   personen er.	Han er en idiot. Hun er et geni.	Når substantivet forteller noe om hva   personen er (f.eks. yrke, virksomhet, religiøs tilknytning, nasjonalitet).	Han er lærer.Per er nordmann.Knut er syklist.Ali er muslim.Hun er blitt oldemor.
Når substantivet står sammen med et adjektiv som beskriver   personen.	Han er en flink lærer.Hun er en god student.	Når adjektivet som knyttes til substantivet, er klassifiserende.	Han er katolsk prest.Hun er fungerende rektor.
Ubest. form av substantivet,   grammatikalske grunner:		Best. form av substantivet, grammatikalske grunner:
Etter eiendomspronomen	min bildin stol	Foran eiendomspronomen	bilen minstolen din
Etternoen, hver, hvilken	noen eleverhver daghvilken dag	Mengdeord + av	noen av jentenefem av deltakerneen del av guttene
Etter tall og mengde	fem bananer
Etter genitiv-s	Annes mann

Adjektivbøyning

Bøyning av regelrette adjektiv

Hovedmønster:
Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn	Flertall/bestemt form	Regel
god	god	godt	gode	adj. får -t i intetkjønn og -e i flertall
Andre vanlige mønstre:
norsk	norsk	norsk	norske	nasjonalitetsadj. som ender på -sk får ikke -t i intetkjønn
praktisk	praktisk	praktisk	praktiske	adj. som ender på -isk får ikke -t i intetkjønn
ekte	ekte	ekte	ekte	adj. som ender på -e, bøyes likt i alle former
vennlig	vennlig	vennlig	vennlige	adj. som ender på -ig, får ikke -t i intetkjønn
tykk	tykk	tykt	tykke	adj. som ender på to like konsonanter, mister den ene i   intetkjønn
oppskjørtet	oppskjørtet	oppskjørtet	oppskjørtede el. oppskjørtete	adj. som ender på -et får endelsen-ede eller -ete i flertall; alle entallsformene er like
makaber	makaber	makabert	makabre	adj. som ender på -er, -en og -el, mister en e i flertall og i best. form, og to like   konsonanter forenkles
lunken	lunken	lunkent	lunkne
gammel	gammel	gammelt	gamle
fast	fast	fast	faste	adj. som ender på konsonant + -t, får ikke en ekstra -t i   intetkjønn
absurd	absurd	absurd	absurde	mange adj. som slutter på -d, får ikke -t i intetkjønn
Unntak fra disse reglene:
Ubest. form entall	Best. form entall	Ubest. form flertall	Best. form flertall	liten har spesiell bøyning
en liten gutt	den lille gutten	små gutter	de små guttene
ei lita jente	den lille jenta	små jenter	de små jentene
et lite hus	det lille huset	små hus	de små husene
en annen klasse	den andre klassen	andre klasser	de andre klassene	annen har spesiell bøyning
ei anna jente	den andre jenta	andre jenter	de andre jentene
et annet sted	det andre stedet	andre steder	de andre stedene

Bøyning av adjektiv i bestemt form

Hankjønn	Hunkjønn	Intetkjønn	Flertall	Når adjektivet står foran et substantiv i bestemt form, får også   adjektivet bestemt form. Bestemt form er identisk med flertallsformen av   adjektiv (se skjemaet ovenfor).
den pene mannen	den pene jenta	det pene barnet	de pene ansiktene
denne pene mannen	denne pene jenta	dette pene barnet	disse pene ansiktene	Påpekende pronomen gjør at adjektivet får bestemt form.
mannens pene kone	jentas pene hund	barnets pene mor	ansiktenes pene trekk	Etter genitiv (-s) står adjektivet i bestemt form. Merk at substantivet   står i ubestemt form.
Martes pene veske				Ved navn i genitivsform står adjektivet i bestemt form og substantivet i ubestemt form.
Hennes pene mann				Ved eiendomspronomen står adjektivet i bestemt form og substantivet i ubestemt form.

Gradbøying av adjektivet 

Vi kan bøye de fleste adjektiv i positiv, komparativ og superlativ. Dette gjør vi for å sammenligne.

Regelrett gradbøyning:
positiv	komparativ	superlativ	-ere (komparativ) og -est (superlativ) er de vanligste endelsene   i gradbøyning
pen	penere	penest
fin	finere	finest
klar	klarere	klarest
Uregelrett gradbøyning:
få	færre	færrest
gammel	eldre	eldst	Noen adjektiv får uregelrett gradbøyning.
god	bedre	best
lang	lengre	lengst
liten	mindre	minst
mange	flere	flest
mye	mer	mest
stor	større	størst
tung	tyngre	tyngst
ung	yngre	yngst
vond/dårlig	verre	verst
Noen grupper adjektiver bøyes med mer og mest. Dette gjelder ved slike adjektiv:
praktisk	mer praktisk	mest praktisk	de fleste adj. som slutter med -isk, og de med mer enn én stavelse
kjent	mer kjent	mest kjent	partisipper av verb
berømt	mer berømt	mest berømt
blomstrete	mer blomstrete	mest blomstrete	adj. på -et(e)
levende	mer levende	mest levende	adj. som slutter på -ende
moderne	mer moderne	mest moderne	en del adj. som slutter på -e
interessant	mer interessant	mest interessant	lange adj.

Dannelse av adjektiv

Å lage adjektiv av verb og substantiv

Vi kan lage adjektiv av verb og substantiv ved å legge en endelse til ordet. Her følger en oversikt over hvordan adjektiv dannes (hvilke endelser adjektivene har). På nettsiden kan du se en liste over alle adjektivene/partisippene som forekommer i Opp og fram! grunnbok.

ENDELSE PÅ ADJEKTIVET	SUBSTANTIV	VERB	ADJEKTIV / PARTISIPP
forskjellig fra verbet og subst.	glede	glede	glad
uten endelse	varme	varme	varm
-lig	liv	leve	livlig; levelig
-isk	kritikk	kritisere	kritisk
-som	strev	streve	strevsom
-full	forståelse	forstå	forståelig
-løs	hjelp	hjelpe	hjelpeløs
-fri	gjest	gjeste	gjestfri
-el	svimle	svimmelhet	svimmel
-en	modenhet	modnes	moden
-ete	krangel	krangle	kranglete
-ende (presens partisipp)	dans	danse	dansende
-et/-t (perfektum partisipp)	forandringbruk	forandrebruke	forandretbrukt

Man – ens

Når vi uttaler oss om mennesker generelt, uten å tenke på bestemte personer, kan vi bruke man eller en.

Både man og en kan brukes som subjekt:

Når man/en er sliten, er det godt å legge seg og hvile litt.

Man kan bare brukes som subjekt. En kan også brukes som objekt:

Man bør ikke høre på alt det folk sier til en.

Eieformen av en er ens: Det er fint når ens egne barn gjør det godt på skolen. (Man har ingen eieform.)

Adverb som binder setninger sammen

Disse adverbene kan binde setninger sammen. Adverbene forteller noe om forholdet mellom setningene.

Så (tid): Først spiste de middag. Så spiste de kake. (Her: så = etterpå.)

Derfor (årsak, grunn): Han var syk. Derfor gikk han ikke på jobb.

Likevel (motsetning): Han var syk. Likevel gikk han på jobb.

Dessuten (ekstra, pluss): Hun følte seg kvalm. Dessuten hadde hun feber.

Konjunksjoner, subjunksjoner og adverb

Ordstilling i setninger. Liste over konjunksjoner, subjunksjoner og adverb.

Denne oversikten kan brukes til å lære mer om hvilke ord som innleder helsetninger, og hvilke ord som innleder leddsetninger. Norsk er et språk med mange faste regler for hvilken rekkefølge ordene kan komme i. (Hvis ordene kommer i feil rekkefølge, kan man misforstå det som blir sagt.) Denne lista er ikke komplett, men her presenteres de vanligste konjunksjonene, subjunksjonene og adverbene.

Ord som knytter sammen to helsetninger   (og som står på «plass 0» i setningsskjemaet, f.eks. Han roper på henne, men hun kommer ikke):	Ord som innleder helsetninger (og som   skal ha verbet på «plass 2»):	Ord som innleder leddsetninger:	Setningsadverbial (som står foran   verbet i leddsetninger og etter (det første) verbet i helsetninger:
men	derfor	dersom	aldri
og	likevel	da	alltid
for	før	enn	bare
eller	siden	hvor – enn /så	dessverre
så	ikke desto mindre	enda	fremdeles
	til tross for det	dess	gjerne
		hva – så/enn	heldigvis
	imidlertid (pleier ikke å stå først i setningen)	før enn	heller
	deretter	desto	ikke
	følgelig	ettersom	kanskje
	av den grunn	da	neppe
	da	for at	nok
	etter det	hvis	ofte
	derfor	at	også
	så	før	sannsynligvis
	etterpå	fra	sikkert
		etter at	sjelden
		fordi	snart
		for at	vanligvis
	i går	i fall	virkelig
	nå	i tilfelle	jevnlig
	i morgen	idet
	på mandag, tirsdag …	innen
	i fjor	inntil
	i år	jo
	til neste år	likesom
	fra starten av	med mindre
	i forkant av	mens
	i etterkant av	når
	i januar, februar …	om
	i løpet av samtalen	om – enn
	underveis i semesteret	om – så
	på begynnelsen av studiet	på grunn av at
	etc. …	siden
		skjønt
		slik at
		som
		som om
		så
		så at
		så lenge som
		så ofte som
		så snart som
		såframt
		til
		til tross for
		uaktet

Ordene som står med fete typer i denne tabellen er ord som kan ha ulik grammatikalsk funksjon.

Da og når

Da og når forteller noe om tid.

Da bruker vi om noe som allerede har skjedd (om fortid).

Når bruker vi om noe som kan skje i framtiden, og om noe som gjentar seg ofte (både i nåtiden og fortiden): Når jeg spiste frokost før i tiden, tok jeg meg alltid god tid. (Å spise frokost var en vane, noe som gjentok seg.) Men: Da han kom inn døra den spesielle dagen, satt jeg og spiste frokost.

Lenger og lengre

Lang – lengre – lengst er et adjektiv med uregelrett gradbøyning:

Broren hennes er ti centimeter lengre enn henne. 

Langt – lenger – lengst er adverb med uregelrett gradbøyning:

Kan du stille deg litt lenger bak? 

Lenge – lenger – lengst er adverb med regelrett gradbøyning:

Jeg vil ikke være her lenger.

Faktisk og egentlig

Faktisk og egentlig betyr ofte det samme: virkelig. Det kan være vanskelig å se forskjellen på disse to ordene, ettersom de nesten betyr det samme. Men det finnes en liten forskjell. Når vi bruker ordet egentlig, ligger det et lite «men» under i setningen. Når vi bruker faktisk, slår vi fast at noe er «helt sant» i større grad enn når vi bruker egentlig. 

Jeg kan faktisk ikke komme.	Det er helt sant at jeg ikke kan komme.
Jeg kan egentlig ikke komme.	Jeg kan egentlig ikke (det er sant), men jeg tror kanskje jeg kommer likevel.
Han er faktisk ganske pen.	Det er helt sant at han er pen.
Han er egentlig ganske pen.	Han er egentlig pen (det er sant), men det er noe som gjør at man ikke ser det så godt. (Kanskje han ikke klipper håret, vasker seg og har på seg rene klær, etc.)
Hun vil faktisk gifte seg nå.	Hun skal gifte seg; det er et faktum. Nå vil hun.
Hun vil egentlig gifte seg nå.	Hun har egentlig lyst til å gifte seg, men noe ligger i veien for at hun faktisk skal gjøre det.

Også – ikke heller

A: Jeg liker snø.

B: Jeg liker også snø.

C: Jeg liker ikke snø.

D: Ikke jeg heller. / Jeg liker heller ikke snø. (Feil: Ikke jeg også. / * Jeg liker også ikke snø.) 

A: Jeg liker ingen av filmene.

B: Jeg liker heller ingen av filmene. (Feil: Jeg liker også ingen av disse filmene.)

Regel: Vi kan ikke bruke også i en benektende setning.