Hvordan er uttalen på norsk?

Refleksjonsspørsmål

Har du en dialekt når du snakker norsk?
Ønsker du å imitere dialekten der hvor du tilfeldigvis bor i Norge?
Finnes det en standarddialekt i Norge?
Er «Oslo-dialekten» standard i Norge?
Er det noen dialekter som er «dårlige»?
Bør nordmenn snakke på en annen måte enn det de gjør?
 
 
De ni norske vokalene: a, e, i, o, u, y, æ, ø, å
 
Ord med vokalen A: hav, han, tran, trapp
Vokalen a pleier ikke å være problematisk å uttale når den står alene – men den kan være vanskeligere når den inngår i diftongene ai og au.
 
Ord med vokalen I: smile, trille, vil, sint
Vokalen i pleier ikke å være problematisk å uttale når den står alene – men den kan være vanskeligere når den inngår i diftongene ei og ai.
 
Ord med vokalen Æ: vær, tær, klær, særlig, skjære
Vokalen æ kan være problematisk å si riktig. Noen uttaler en e-lyd eller en a-lyd istedenfor en æ-lyd.
 
Ord med vokalen Y: syk, myk, trygg, skyldig, tynn, synlig, yrke
Vokalen y kan være problematisk å si riktig. Noen uttaler en i-lyd istedenfor en y-lyd. Munnen må være rund når man skal uttale y. Tips: Hold en blyant fast med overleppa når du sier y.
 
Ord med vokalen Ø: ønske, brønn, prøve, øve, brød, løk
Vokalen ø er problematisk for mange å uttale riktig. Mange sier en o-lyd eller en å-lyd istedenfor ø.
 
Ord med vokalen Å: går, får, står, måtte, år, bestå
Vokalen å er problematisk å uttale for noen, mens mange klarer å få denne lyden til uten problemer. Noen sier en slags blanding av a, å og o når de uttaler denne lyden feil.
 
Ord med vokalen E:
Vokalen e er mer problematisk å si riktig enn det mange tror. Det skal vi se eksempler på her. Noen ganger skal e uttales som en «klassisk» e, mens den andre ganger skal uttales som en æ. Eksempel:se (e-lyd), her (æ-lyd).
 
E blir som regel e-lyd når den står på slutten av et ord (eller før en stum bokstav): se, be, tre, med, ved, gre, bre, re, te, såpe, åkle
 
E blir som regel e-lyd når den står foran en enkel konsonant (inni et ord): ser, ler, ber, mel, mer, ned
 
E blir en e-lyd når det kommer en enkel konsonant etter e (i starten av et ord): eder, eføy, el-bil, emu, enebarn, epidemi

Unntak fra denne regelen:
I noen ord kommer det en enkel konsonant etter e, men likevel uttales e-en som en æ-lyd: her, der
Ord som starter på er-, følger heller ikke alltid regelen. Vi sier av og til æ-lyd selv om det kommer en konsonant: erkjenne, erfaring

E blir e-lyd ved forkortelser: EKG, EDB

Ord med vokalen U: du, sur, lur, tur, knuse, lus, uvane, umulig, undulat
Vokalen u er vanskelig for mange å uttale riktig – både alene og i et ord. I tillegg er u en utfordrende vokal fordi den av og til uttales som en norsk o. Dette skjer i disse tilfellene:
 
U blir ofte uttalt som en o-lyd når u står før en -m:dum, slump, sump, brum
Regelen om o-lyd i kombinasjonen -um er ikke helt konsekvent, for i disse ordene forblir u-en en u-lyd: sum, slum, privilegium, album, aluminium, visum, volum

U blir noen ganger uttalt som en o-lyd og andre ganger som en u-lyd når det kommer en dobbel k etter u-en: pukkel, dukke, gå dukken, sukke, skrukke, plukke, smukk
I ordene bukk og klukke vil nok de fleste likevel si o-lyd.

U blir o-lyd når u står før -ng: tung, lunge, tunge, unge, runge
 
U blir også uttalt som en o-lyd når u står før -nk:lunken, dunk, munk, bunke, blunke, nedsunket, klunk
Men: Junk uttales «djønk» (fordi det kommer fra engelsk).
Funk uttales «fønk» – men funke (fra «fungere») uttales «funke».
 
Ord med vokalen O: to, sko, skole, mo, tro, lompe, fjord, lose
Vokalen o er vanskelig for mange å uttale riktig – både alene og i et ord. Noen sier en blanding av o og å istedenfor o. Noen sier en blanding av u og o istedenfor o.
 
I tillegg er o en utfordrende vokal fordi den uttales som en norsk å-lyd av og til. Som en hovedregel kan vi si at o blir uttalt som en å-lydnår det kommer to konsonanter etterpå. O blir uttalt som en o-lyd når det kommer en enkel konsonant etterpå.

O-en får en å-lyd før to konsonanter: rotte, kott, sopp, lokk, vott, kokk, rocke

O-en får en o-lyd før en enkel konsonant: rot, sope, Loke, koke, noe.
 
Vi sier likevel å-lyd i dette ordet: over
 
Vi kan bruke både o-lyd og å-lyd i prefikset om: om, omfatte, ommøblere, omgås, omfatte
 
 
Diftonger
 
Vi har sju diftonger på norsk. Det er: ei, ai, øy, au, eu, oi, oy. En diftong er en lyd som er trukket sammen av to bokstaver.
Ei: vei, lei, sei, grei
Ai: hai, mai, kai, Thailand, vaie
Øy: gøy, nøye, tøy, bøye, skøyer
Au: sau, maur, Australia, autoritær, autentisk, aula, audio, auksjon, hauk
Eu: Europa, euro, eukalyptus, eutanasi
Oi: oi da, boikott
Oy: soya, cowboy

NB: Au og eu uttales likt. Det samme gjelder oi og oy.


Lang og kort vokal
 

Lang vokal
Kort vokal
a
tak, sak, smak, svak, mat, fat, bak
takk, katt, hatt, ratt, latter, natt, bakke
e
lege, pen, ren, sen
legge, rette, mett, brett, gjerne
i
is, ris, pris, mine, fin
inne, ville, vinne, ikke
o
sol, Mona, tog, logo
tomme, rommet, lomme
u
dun, hus, mus
kunst, Unni, ugle, urt, mugge
y
syl, syk, myk, forsynt
tynn, fylle, synge, mynt
æ
fæl, klær, bær, sær
færre
ø
kø, øve, prøve, gjøre
øst, bøtte, røtter, født
å
nå, gå, rå, Åse
måtte, nådde, åtte
 
Unntak:
Ord som slutter på én m får likevel kort vokal: dum, rom, kam, dam, sum, som.
Tre modalverb i presens har kort vokal selv om vi bare har én konsonant: vil, skal, kan.
To modalverb i presens har lang vokal: bør, må (men her finnes det dialektale forskjeller).